Språket er for alle. Språket er for alle.
Tekst av: Jorunn Greiff Solli (Tror jeg skrev dette i 2004)
Tekst av: Jorunn Greiff Solli (Tror jeg skrev dette i 2004)
Men alle har ikke like lett tilgang til språket, og det er ikke alltid språket fører til at det oppstår kontakt, at vi møtes, at vi blir forstått. Alle har sin egen røst. Noen skriver dagbøker, noen brev, andre artikler, sms, essay, dikt eller romaner. Det er fint å kjenne gleden ved å skape genuine ordsammensetninger som man står inne for. Det er ikke sikkert man blir forstått, men håpet er, hvis teksten er godt skrevet, at i alle fall noen har mulighet å gå inn i den og finne gjenklang.
Språket som et uttrykk, avtrykk, inntrykk som et indre trykk, eller et håndtrykk.
Grunnen til at jeg har startet Tekstuniverset er et sterkt engasjement på språkets vegne. Tekstuniverset skal drive skriveverksted for ulike grupper. Mine skriveverksteder er ikke terapi, men det å skrive kan virke terapeutisk, i den forstand at man kan glede seg selv og omgivelsene ved å slippe språket løs. Vi har jo språk rundt oss på alle kanter og for de fleste av oss er det der, bare vi lar det slippe til. Jeg tror språklig og mental utvikling går hånd i hånd.
For meg var det psykisk smerte som hemmet språkutfoldelsen. Det var som om noe blokkerte min mulighet til å uttrykke meg nyansert, presist, variert og forståelig. Er man plaget av angst eller depresjon kan det være vanskelig å uttrykke seg muntlig eller skriftlig. Jeg tror at hvis vi heller går inn bakdøra og jobber aktivt med språket, vil vi bli mindre forknytte når vi skal formulere oss, og som følge av det kan vi oppleve å få mer kontroll over våre mentale plager.
Jeg har fremdeles tungt for å skrive, men er over smerten. Nå føler jeg meg inkludert i et språkfellesskap på en annen måte. Nå kan jeg endelig skrive på en måte jeg ikke skammer meg over, og det var også denne erfaringen som gjorde at jeg startet Tekstuniverset. Vi må ikke utelukke noen fra dette fellesskapet – for språket er for alle.
”Folk og Matroser, selv elskende, misforstaar hinannen i lange Baner, fordi de ikke formaar at udtrykke deres Følelser. De brender inde med dem; de faar forkerte og forskruede Følelser; de bliver tilsidst stumpe og følelsesløse af Mangel paa Udtryksevne” (Paul V. Rubow: 1964 s.282)
Slipp språket løs – det er alltid vår.
Jeg tror manglende evne til å utrykke seg kan føre til mye ensomhet. En type eksistensiell ensomhet deler nok alle mennesker, men gjennom språket kan vi få glimt av kontakt; vi kan i det minste føle at vi er alene sammen. Jeg tror paradoksalt nok, at vi vil føle oss mindre ensomme dersom vi kan uttrykke ensomheten.
Det er en god følelse, når man skjønner man har nådd fram til noen; at man sier eller skriver noe som fører til at man får meningsfull respons. Responsen kan være overraskende og interessant, morsom eller aller helst klok. Forhåpentligvis er også det usagte er blitt oppfattet. Bare tenk på humor: Hvis det er flere som ler av det samme, er det oppstått kontakt. Det er sjelden morsomt hvis noen skal overforklare en vits. Det samme gjelder når man skriver. Man må ha tillitt til at mottageren skjønner underteksten eller det som står mellom linjene. Selv har jeg problemer med tekster som blir matet inn med teskje. Vi må tørre å ta sjansen på ikke å bli forstått av alle.
Jeg har ofte frydet meg over uventede tolkninger og tilbakemeldinger på det jeg har skrevet og jeg vet at det går an å føle lykke når man har klart å uttrykke noe særegent - konkretisert de abstrakte følelsene; det være seg glede, sorg eller noe av alt det som befinner seg midt i mellom.
Er man først hekta på skriving, skulle det være helt unødvendig å kjede seg. Ha en notatbok og beskriv det du ser nå du sitter på bussen, notér morsomme dialoger, formulér noen forunderlige tanker eller anekdoter.
Språket, et offentlig framkomstmiddel.
Noen har opplevd at språket ikke når fram. Kanskje har de hatt foreldre som ikke har kunnet eller villet forstå? Andre har vært i så autoritære miljøer at det ikke har hjulpet hvordan de enn har prøvd å uttrykke seg. Mange blir tause eller aggressive fordi de ikke er blitt sett eller hørt. De tror kanskje ikke språket kan påvirke omgivelsen eller deres egen virkelighet.
En gutt vokste opp i et dårlig fungerende hjem der foreldrene kranglet mye. Han innrettet seg, han var lett å ha med å gjøre og han svelget alle ydmykelser. Til tross for at han var virkelig redd, hadde han bestemt seg for å snakke med moren sin. Hun var jo sosionom og veldig opptatt av folks ve og vel. Så en formiddag han hadde ryddet kjøkkenet bestemte han seg for å snakke med henne. Han fortalte at han ble ordentlig redd av alt bråket hjemme. Moren repliserte med at han jo fikk mat og kunne spise seg mett. Dette var en av mange hendelser som fikk gutten til å føle at språket hans ikke nådde fram, at språket til en gutt på 10-12 år ikke hadde noen betydning. Han hadde opplevd mer traumatiske ting, men denne hendelsen ble på en måte et symbol på det som senere kom til å plage han; følelsen av å være betydningsløs. Reaksjonen var å slå seg selv på kinnet til han begynte å blø neseblod. Et annet utfall kunne ha vært at han ble utagerende og aggressiv og påførte andre skade.
Magne Raundalen fortalte en gang om en gutt som var nokså rabiat, og som det viste seg bare hadde to ord for sitt følelsesliv: Gøyt og kjedelig. Det kan være livsviktig å utvikle språkrepertoaret for ikke å bli farlig for seg selv og omgivelsene.
Mitt ønske er at alle skal utvikle sin genuine røst. Målet er at folk skal skrive fram sine egne erfaringer, tanker eller bilder. Jeg siterer Trude Marstein: ”Å skrive demper ikke dødsangsten; å skrive gjør ting og følelser virkelige, virkeligheten mer betydningsfull og meg mer redd for å dø. Jeg var alltid så redd for at ting skulle forsvinne, at noe skulle være bortkastet – hendelser, tanker, bilder jeg så og alt de vekket – men nå er ingenting lenger bortkastet, alt kan forestilles å ha vært en virkelig forutsetning: dunjakka jeg aldri fikk, den kvisete gutten som vraket meg, tusenlappen jeg mistet, alle minuttene i kø på postkontoret og vinmonopolet, familieselskaper, et ubrukelig grunnfag, alle bakrusdagene. Å skrive har erstattet mye av livsangsten med dødsangst og det er tross alt mer rasjonelt, mer konstruktivt. Meningsløsheten er svekket i sin overbevisning. Nå står tingene og fenomenene og strutter av mening, for eksempel bare det nedtagga cocacolaskiltet på den nedlagte igjenspikrede malingsavskallede pølsebua der, hvor mye betydning er ikke heftet til det? Det er ikke til å holde ut” (Trude Marstein: 2004 s.163)
De uttrykksfulle detaljene og de spennende trivialitetene.
På skriveverkstedene mine bruker jeg ikke rødblyant. Jeg gir heller ikke tekstkritikk, men jeg gir noen generelle skriveråd. Jeg sier blant annet at ingen detalj er for triviell. Likevel må man jo velge ut noen detaljer som er betydningsfulle blant alt det som omgir oss. Jeg sier også at jeg liker tekster som kan fungere som et springbrett for assosiasjoner, følelser og bilder hos leseren. Vi har alle forskjellig lynne og ulik måte å skrive på. Noen skriver som Jon Fosse, nakent og minimalistisk, andre mer frodig, som Karen Blixen.
Bilder, metaforer og sammenligninger kan virke klargjørende eller utvidende, men jeg synes de skal unngås hvis det bare er der for å pynte opp i teksten.
Om du skriver at dette er en spennende, melankolsk eller morsom historie blir det bare en påstand. Det må fortelles på hvilken måte noe er spennende, melankolsk eller morsomt. Gjennom teksten går det an å vise fram ulike sider og nyanser av virkeligheten. Det kan være vanskelig å få formidlet noe ved bruk av abstrakte ord. La oss si at du vil fortelle at en person i en tekst elsker en annen. Det er jo uendelig mange måter å elske noen på, og som leser vil jeg vite hva slags kjærlighet det handler om – hvordan akkurat denne personen elsker. En dame jeg hadde på skriveverksted skrev en tekst der hun omhyggelig og presist beskrev dokkevognen som faren hadde laget til henne. ”Faren min ropte på meg fra hobbyverkstedet sitt; ba meg komme inn. Og der stod den. Dukkevognen. Den var kremgul, hadde lindegrønne skjermer over de lyse gummihjulene, kalesje som kunne slås opp og ned, og regntrekk som ble festet med trykknapper – akkurat som på riktige barnevogner. Oppi vognen var det madrass med hvitt laken, pute og dynetrekk av hvitt lillemartinestoff med små roser og forglemmegei på, og rysjekanter. Det hadde moren min sydd.” (Sigrun A. Halvorsen) Denne teksten sier mye om forholdet mellom henne og foreldrene hennes, mye mer enn om hun hadde skrevet noe sånt som: ”Jeg hadde snille foreldre som jeg var veldig glade i.”
Det beste er å fortelle uten å tolke. La det være opp til leseren å forstå historien. Ingen liker å bli fortalt hvordan de skal oppleve, tenke og føle.
Når man skal skrive, foreslår jeg at man legger bak seg konvensjonelle forventninger man har til hvordan for eksempel et dikt skal være eller hvordan tanker skal uttrykkes. Overrask leseren, men mest av alt deg selv, og husk det er bare deg som ser verden akkurat slik du gjør det.
Det finnes ikke kjedelige mennesker, bare kjedelige tekster.
På noen skriveverksteder grupperer jeg etter alder. Grunnen til at jeg gjør dette, er at deltagere som har vokst opp i samme tidsperiode lettere kan assosiere sammen. De finner likheter og ulikheter i hverandres opplevelser som framkaller egne minner.
Jeg gir konkrete oppgaver som for eksempel å skrive om lukten av såpe eller bensin, smaken av kaffe, eller hvordan penskoene eller utedoen så ut. Slike konkrete oppgaver kan føre til store fortellinger, mye større enn om oppgaven var å skrive om havet, døden og kjærligheten: Lukten av bensin kan minne om den gangen du satt i bilen på vei til tantes begravelse. Oppgaven om sko, kan minne at du var mest opptatt av dine nye hvite lakksko den dagen krigen brøt ut. Kanskje fikk du ditt første kyss på utedoen til blikkenslagerens datter. Det kan ofte være lettere å skrive og være skapende innenfor gitte rammer.
Det leses ofte høyt fra egne tekster på skriveverkstedene. Siden vi har en morsom og upretensiøs ramme er det ikke så skummelt, og enda mindre skummelt blir det fordi tekstene skrives ned på kort tid. Men jeg presiser alltid at om noen skulle skrive en tekst de av en eller annen personlig grunn ikke vil dele, så er det også lov. Det er viktig at folk er oppmerksomme på, og tar vare på sine egne grenser.
De små hverdagshistoriene er en viktig del av den store historien som historikerne beskjeftiger seg med, men de blir borte hvis ikke vi tar vare på dem selv. Jeg tenker det er viktig for den enkelte å få skrevet ned minner fra en tid med enorme forandringer. Det er også interessant og morsomt for familie og venner å få lese om gamle dager.
I dag er det billig og enkelt å lage bøker i begrenset opplag som man kan gi til venner og familie. Man kan også ha bilder i slike bøker; tegninger eller gamle fotografier. Jeg har et ønske om en gang å samle noen av disse historiene i en bok sammen med oppgavene mine.
Det er min bestemte oppfatning, at ingen har et liv det er for kjedelig å skrive om. Du kan skrive en bra tekst selv om du ikke har vært på jordomseiling og hatt en kjæreste i hver havn. Du kan for eksempel ha bodd i en sokkelleilighet på Lambertseter og jobbet som postmann, hatt to barn og en livsledsager som vasker skoler. Kjedelig? Det kommer bare an på hvordan det er skrevet. Kanskje det hadde vært en idé å hamre inn noen kiler i livshistorien? Fargelegge, nyansere, presisere og konkretisere? Hvis man tenker etter er jo livet er virvar av hendelser og historier, en vrimmel av inntrykk og bilder.
Taushet er taushet.
Etter hvert som jeg får mer erfaring og kunnskap, vil jeg også henvende meg til folk som ikke så ofte ytrer seg, eller som har begrenset mulighet til å komme til orde. Det kan være psykisk utviklingshemmede, folk med Alzheimer, folk som er innenfor psykiatrien eller rusmisbrukere. Håpet er at flere, ved hjelp av en ny tilnærming til språket, kan inkluderes i samfunnet, om enn på ulikt vis.
Min erfaring er at folk som har gått lenge i terapi eller vært innenfor behandlingsinstitusjoner, veldig ofte har livshistorien på autopilot. De har fortalt den så mange ganger at de har mistet kontakten med den. Første gang var det blodig alvor, men senere gjenfortalte du kanskje historien til en ny terapeut, og så til en ny terapeut, og så til en ny – helt til den rullet og gikk uten innlevelse og med minimale kraftanstrengelser. Hva med å spenne bein på denne historien eller få den til å stupe kråke?
Jeg tenker ikke nødvendigvis å jobbe med minner overfor alle grupper. For noen vil det være alt for smertefullt. For meg er leken med ordene det viktige. En spontan utfoldelse i språket som kan skape glede og overraskelse over egne tekster, over eget liv.
Slimete padder som glitrer.
Det er ikke sikkert at den som har den mest glitrende pennen nødvendigvis er den som skriver den mest virkningsfulle litteraturen. Kan hende er det greit å møte litt motstand i språket, at du smaker, lukter og føler på ordene; at du virkelig ser bildene for deg? Man ser jo andre ting enn roser, blått hav og hvite duer. Man ser påkjørte bufo bufo padder og snegler i haven som ligner en liten bæsj, sneiper i halvspiste bløtekaker. Hvordan smaker melk som er utgått på dato? Hvordan lukter det av den gamle snille, snille mormoren når hun ikke har lenge igjen? Hvordan føles det når den mannen som du har flørta med hele kvelden stikker fra regningen, når barnet ditt får melding med hjem fra skolen, når du ser onkelen din full for første gang?
Det finnes selvfølgelig ikke klisjéfylte følelser, fornemmelser, tanker, ønsker og drømmer, og nettopp derfor skal du heller ikke bruke klisjeer for å uttrykke dem. Utfordringen ligger i å stole på egne bilder, finne selvstendige vinklinger og perspektiver å se virkeligheten fra. Jeg mener ikke at man skal være så fryktelig original, bare gi det et eget uttrykk. Det er vanskelig å bruke ord som sann og ærlig, men jeg tror man må strebe etter sannferdighet og ærlighet i det man skriver. Det er et spørsmål om å våge å være oppriktig. Det å skrive er å synliggjøre fornemmelser, følelser og tanker, det er en utforskning av verden, universet, det unike menneske og det mellommenneskelige.
Venterommet.
Venterommet på statens senter for epilepsi var mørkt. Jeg satt i en hjørnesofa, og på bordet foran meg lå fargerike magasiner. Det er så lenge siden, og jeg har flere ganger, både muntlig og skriftlig, prøvd å beskrive denne episoden. Jeg tror en veldig grønn bjørk stod og gnisset mot vinduet. Søvnig satt jeg og bladde i Allers.
En voksen dame og en jente i tenårene kom inn i venteværelset. Ansiktet til jenta var smalt, benene og armene beveget seg klønete og det virket som om hun ikke hadde kontroll over kroppen. Jeg tenkte at hun nok var så tynn fordi hun brukte så mye krefter på å bevege seg. Ansiktet hennes var lyst mot den mørke døra. Hun kom rett mot meg og lagde noen uforståelig lyder. Jeg responderte instinktivt ved å gi henne ukebladet jeg satt med. Ansiktet ble rolig og øynene hennes møtte mine, men jeg er ikke sikker på om hun smilte. Denne kontakten varte ikke lenge og igjen ble hun urolig og jeg forsvant fra blikket hennes. ”Hun trodde nok at hun endelig hadde funnet en som forsto henne,” sa damen som jeg antok var moren. Hun liksom mumlet det for seg selv da hun satte seg ned på en liten stol ved Legobordet. Jenta utstøtte lyder som var helt ubegripelige, det eneste som var åpenbart er at lydene var uttrykk for en naken smerte.
